For også Halldór Laxness' navnebror, forfatteren Halldór Guðmundsson, kan skrive. Med prisbelønte Halldór Laxness har han skrevet en biografi slik en biografi skal skrives. Med levende penn, distinkt saklighet, varme og innlevelse favner han i løpet av 800 sider den litterære kjempen Halldór Laxness, hans turbulente liv og mange bøker. Og som om det ikke er nok, tegner han et mangfoldig og interessant tidsbilde, det ekstreme tyvende århundret, på Island, i Norden, i Europa, ja, verden.
"En av det tyvende århundrets største romanforfattere."
Die Welt
Nasjonalskald?
Det blir sagt om Halldór Laxness at han var Europas siste nasjonaldikter. Grunnen var ikke at han ble elsket av alle islendinger, slett ikke, men at hele nasjonen var opptatt av det han skrev og ingen greide å forholde seg likegyldig til ham. Han var et barn av sin tid, og i sin litteratur speiler han et helt århundre. Laxness ble født i Reykjavik i 1902. Den gang levde det 5000 sjeler i den islandske hovedstaden. Byen hadde to lyktestolper, to tilårskomne gledespiker og et blåseorkester som bestod av to instrumenter. Ellers var den preget av gategutter og løshunder. Det litterære liv var heller sparsomt, på tross av islendingenes interesse for sagaer. En islandsk forfatter, som prøvde å flytte hjem fra utlandet på slutten av attenhundretallet, greide ikke å slå rot, for ifølge ham kunne man ikke føle annet enn motvilje mot en by der begravelser var de største sosiale begivenheter.
"Hans liv var fargerikt som en Laxness-roman,
og det er grunn til å glede seg over
at denne biografien er kommet."
Knut Ødegård, Aftenposten
Omflakkende tilværelse
Men på tross av dette visste altså Halldór Laxness allerede som guttunge at han ville bli verdensforfatter. Tidlig reiste han til utlandet. Som begavet17-åring fikk han en historie på trykk på forsiden av danske Berlingske, noe som gjorde kollegaene grønne av misunnelse. Han gikk i kloster i Luxemburg og konverterte til katolisismen, dro til Hollywood for å prøve lykken, støttet Stalin-regimet i Sovjet, var tilhenger av østlig livsfi losofi og fikk tilslutt Nobelprisen i 1955.
Islending eller verdensborger?
Hele livet kjempet disse sidene mot hverandre inni ham. For ham var det aldri enkelt å være begge deler. Som menneske var han sjarmerende og sammensatt, selvsentrert, arrogant og ambisiøs. Han tok det som en selvfølge at verden var der for å tjene ham og legge alt til rette slik han kunne skrive sine historier. Vennene skaffet penger og husly, moren sendte ham det hun kunne avse og kvinnene i hans liv - de var der for ham.
"... for sin levende episke kraft som har
fornyet den store islandske fortellekunsten."
Nobelkomiteen
Menneskekjenner
Fortellerevnen og innsikten i menneskesinnet er Laxness' absolutte styrke som forfatter. Han har et fabelaktig persongalleri, en uovertruffen humor og fortellinger som griper en rundt hjerterøttene. Halldór Guðmundsson har greid å formidle historien bakom historiene på en slik måte at 800 sider blir en lek. Boken kryr av morsomme anekdoter, og man kjeder seg ikke et øyeblikk. Tvert imot vokser lysten til å vite mer, til å lese de bøkene av Laxness man ennå ikke har lest.
Etter noen tiår under glemselens slør, har Laxness' bøker nå en renessanse rundt om i verden. Særlig i Tyskland og USA utgis alt han har skrevet på nytt. Halldór Guðmundssons biografi utkommer nå i fem land.
"Denne boka har blitt standarden
som alle kommende forfattere
må leve opp til."
Guðmundur Magnússon, Fréttablaðið
Å leve ved pennen
De siste ti årene av livet var Laxness senil. Denne mannen som var så lysende begavet, og hadde seg selv og sitt hode som instrument. Da det nærmet seg slutten verken leste eller spilte han piano lenger, og da kona Auður ble spurt om mannens tilstand, skal hun ha svart: Nå er det nok slutt. Han skriver ikke lenger. To uker senere var Halldór Laxness død.
Presentert av Tone Myklebost, oversetter og frilansskribent.