Øya

Alexis Fielding er 25 år og fra London. Hun skal til Hellas på ferie sammen med kjæresten Ed. På slutten av turen skal de til Kreta, til fiskerlandsbyen Pláka nord på øya der moren er fra. Men moren har aldri snakket mye om hjemstedet og den greske familien sin. Faktisk nesten ingen ting. Ja, det er så påfallende at morens taushet omkring sin bakgrunn kaster en skygge av mistillit i familien. Det er som om Sofia Fielding ikke bare har begravd røttene sine, men også trampet hardt på jorden over dem. Den eneste ledetråden Alexis har til fortiden på Kreta, er et falmet brudebilde på morens nattbord.

"Det er som om Sofia Fielding ikke bare
har begravd røttene sine, men også
trampet hardt på jorden over dem."

Nå skal hun til Kreta. Og mens hun pakker og har moren for seg selv, er det bare ett spørsmål hun må stille: "Kan jeg reise og se hvor du vokste opp?" I stedet for å bli stum, som Sofia pleier å bli når samtalen penses inn på Kreta, bestemmer hun seg. Alexis har blitt voksen. Hun er nå moden nok til å få vite hva som skjedde. Og Sofia sender med henne et brev til den aldrende venninnen Fotini.

To samfunn på Kreta
Framme i Pláka forteller Fotini den opprivende familiekrøniken, den som begynner med Sofias oldemor Eleni, lærerinnen som ble rammet av lepra. Sammen med en av elevene, Dimitri som også ble rammet, måtte Eleni forlate familien sin og reise til øya Spinalónga, Hellas' største koloni for spedalske. Den lille øya strekker seg ikke over mer enn et par hundre meter i hver retning. Pláka og Spinalónga ligger bare et steinkast fra hverandre. Stedene eksisterer i virkeligheten. I de over 50 årene kolonien var i drift, levde de to småsamfunnene i en underlig symbiose. De spedalske på Spinalónga var avhengige av leveransene fra Pláka, og i Pláka var de avhengige av inntektene som leveransene ga dem.

"Du kjenner smak og duft av vin, olivener,
ouzo og et rikt utvalg meze. Og inn i det
hele veves den forbudte kjærligheten."

Han som kjører Eleni og Dimitri over til Spinalónga, er også han som har ansvaret for leveransene; Giorgis, Elenis ektemann. Dette er hjerteskjærende saker. Ikke minst de stundene når Giorgis ankommer øya med varer, og ektemakene er tvunget til å snakke til hverandre på avstand. Men dette er bare begynnelsen. For Eleni og Giorgis' døtre Anna og Maria, som sitter morløse og med rødkantede øyne igjen i huset i Pláka, skal på forskjellig vis også rammes av Elenis skjebne, den som Alexis nå får høre om.

Olivener, ouzo og bouzouki
Øya er en familiekrønike hvor man følger sterke (om ikke alltid så sympatiske) kvinneskikkelser gjennom flere generasjoner. Vi følger dem gjennom krig og fred, fattigdom og rikdom, i enkle skjørt og storslåtte rober. Øya er dessuten en roman som vekker sansene! Du formelig hører lyden av lyre og bouzouki drive over vannet. Du ser meltinivinden feie over Middelhavet. Du kjenner smak og duft av vin, olivener, ouzo og et rikt utvalg meze. Og inn i det hele veves den forbudte kjærligheten, det illegitime barnet, det fatale pistolskuddet, kirkeklokkene, de bunnløse tragediene og hudnær kjærlighet så svimlende pasjonsfylt at selv den mest herdede leser blir rød som en kypriotisk fjellvalmue.

Alexis Fieldings mor, Sofia, har aldri fortalt noe om bakgrunnen sin. Alt hun vil si er at hun vokste opp i en landsby på Kreta før hun flyttet til London. Da Alexis bestemmer seg for å dra til Kreta, gir imidlertid Sofia henne et brev som hun ber henne overlevere til ei gammel venninne. Da hun ankommer landsbyen Pláka, oppdager Alexis at den ligger et steinkast fra den forlatte øya Spinalonga, ei øy som tidligere var bebodd av spedalske. Når hun møter Sofias venninne, Fortini, får hun høre historia om oldemora Eleni og døtrene hennes, og en familie som var hjemsøkt av tragedier, kriger og lidenskap. Dette er forfatterens debut. © DnBB AS