Bokklubbpris: 399,- (portofritt tilsendt)
Ingen som har lest denne romanen kan noensinne glemme den. Selv opplevde jeg at den veltet seg innover meg som en styrtsjø; jeg var aldeles fjetret av språket, av dialogene, av de bildene den skapte i hodet på meg. Da jeg første gang traff Tiller en stund senere - en stillfaren og vennlig mann - fikk jeg til fulle bekreftet det alle forfattere egentlig vet: man ser ikke utenpå hvilke tanker som romsterer inne i et forfatterhode. Takk og lov.
Kosebøker?
Den avdøde forfatteren og spaltisten Johan Borgen traff en gang en mannlig bekjent på Carl Johan. Da de skulle gå hver til sitt sa mannen: "Nei nå skal jeg hjem og kose meg med en god bok", hvorpå Borgen svarte: "Nå får De bestemme Dem, mann! Enten skal De hjem og kose Dem, eller så skal De lese en god bok!"
"Ingen som har lest denne romanen kan noensinne glemme den."
Dette en en overstadig god bok. Men hyggelesing er det ikke. Det er en grusom historie som veves frem. Men akkurat som at vi ikke gidder å se utelukkende komedier på kino, er det også godt å gå inn i det vonde. Og Tiller skriver så forbasket godt at vi orker det. Og det er kanskje i smerten og ensomheten over å være menneske at man forenes gjennom litteraturen?
Når alt svikter rundt et barn
Alkohol, vold, mobbing, omsorgssvikt. Begrepet "dysfunksjonell familie" blir stadig hyppigere brukt. Og her er det nok en gang dekkende. En mor og en far som gjør alt de kan for å såre hverandre, utspekulert og lammende. To brødre - den eldste kommer seg vekk etter solid fornedring og hån fra foreldrenes side, den yngste kommer seg ikke løs. Det er besettende hjerteskjærende å lese. Og man skal ikke lese fordi det er "viktig" å lese om slikt, da kan man holde seg til avisartikler. Man skal lese fordi det skaper en trass i leseren, et rop om at slik skal ikke verden være. Den skal være så mye bedre!
På skråplanet
Titler er aldri tilfeldig, ei heller her. Scenen der mora til hovedpersonen dør av hjertesvikt mens hun forsøker å kravle seg opp en skråning, er stor og voldsom litteratur. Gutten havner i fosterfamilie, mister etterhvert kontakten med faren og havner skjevt ut. Til slutt blir han også kastet ut av fosterfamilien. Han er ikke blitt et sympatisk menneske. Han er blitt en konsekvens av å ha rollemodeller som aldri våget å nærme seg hverandre. Selv om vi mennesker har mulighet til å ta egne valg kan det av og til være umulig, fordi man ikke har noen byggesteiner å bygge videre på.
"Dette en en overstadig god bok.
Men hyggelesing er det ikke."
Størsteparten av boka er hva gutten selv skriver som voksen, om hva som har skjedd i livet hans, og med ham, mot ham. Han sitter på rommet sitt på en psykiatrisk institusjon og skriver, faren er nettopp død, han skal snart i begravelsen hans.
For alltid en taper
Dette er en brutal historie. Johan Borgen ville ha likt den. Her er ingen happy ending. Men det gjelder så mangt i livet - det ender ikke alltid skjønt og vakkert med blå himmel og sommerfugler over ripsbuskene. Mennesker som aldri burde fått barn, får dem likevel. Og greier å gjøre dem til kjærlighetsløse monstre fordi de aldri evnet å komme nær, by på seg selv, gi trygghet gjennom omsorg. De har skapt tapere som havner i skråninga. Da jeg hadde lest ferdig denne romanen, var jeg aldeles utslått. Ikke bare fordi man som forfatter selv blir dypt misunnelig, men fordi jeg kjente så sterkt på hvor viktig det er å være noe for dem man har rundt seg. Jeg ble faktisk et bedre menneske av å lese. Tror jeg. I alle fall åpnet den dører i meg som jeg ikke visste var der. Det er det faktisk bare stor litteratur som kan gjøre. Og det er noe å glede seg over!
Publisert: 30.06.2008