Jeg kan se i mørket

Kan en person bli ødelagt av mangel på kjærlighet, av lengsel etter å bety noe? I Karin Fossums roman Jeg kan se i mørket møter vi noenogførtiåringen Riktor, som egentlig bare ønsker seg det de fleste menn får oppleve: et forhold til en kvinne. Men er det bare den uoppfylte lengselen som fører ham så fullstendig feil av gårde?

Et "råttent individ"
Riktor har valgt å jobbe der det er minst prestisje for en erfaren sykepleier, nemlig på et sykehjem med mange demente. Det kunne jo vært både aktverdig og selvoppofrende, men Riktor prøver ikke engang å bygge opp en slik forestilling for oss. Allerede i åpningen av romanen forteller han at han er "et slikt råttent individ". Han forstår egentlig ikke hvordan man ter seg i forhold til andre mennesker, han skjønner egentlig ikke konseptet høflighet, han bare hermer etter hva de andre gjør, slik et barn lærer gjennom å etterape omgivelsene. Riktor er veldig bevisst hvilken skjebne de gamle får når de kommer til sykehjemmet: "Der blir de overgitt meg og alle mine luner, mine innfall og utfall. Det bor en liten ond satan i mitt indre, som av og til stikker hodet frem." Resultatet er at  pleietrengende uten kommunikasjonsevne utsettes for Riktors ondskap. Men enda verre: Riktor trekker livsnødvendig og smertestillende medisin rett ned i do. Mat også. Han vet at det han gjør er ondt, men han viser ingen anger. Utad er Riktor så hyggelig. Unektelig underlig, men positiv. Og han bærer på en drøm om at det skal bli noe mellom ham og sykepleieren Anna, avdelingens "engel".

Sviket
Riktor har ikke noe særlig til liv utenfor jobben. Ikke venner, ikke familie, og ingen spesielle interesser. Men han bruker mye tid på å  observere andre mennesker og gjør seg refleksjoner omkring deres liv. Særlig liker han å sitte i parken ved elven Mester. Riktor observerer bare, blander seg ikke inn, snakker ikke med noen. Selv den aprilkvelden han ser en overmodig skiløper gi seg i sprang over Mesters tynne is og gå sakte gjennom til en kald død, sitter han bare stille og ser på. Og han følger nøye med på alkoholikeren Arnfinns fyllekuler i parken. Så er det en dag han inviterer en tørst og panisk Arnfinn hjem på en vodka. Snart får han en viss kontroll over Arnfinn, noe som gir ham den følelsen han trakter etter: "Jeg ville være noe, bli til noe, bety noe, være på alles lepper som et bittert drops." Kanskje er det derfor Riktor så katastrofalt mister kontrollen da Arnfinn sviker ham? Men et lite drap endrer ikke Riktors selvbilde. Arnfinns svik var utilgivelig.

Ny etterforsker
Ti dager etter at Riktor mistet kontrollen, banker en selvsikker og framfusen etterforsker på døra. Den eneste likheten med Fossums gamle politihelt, Sejer, er det danskklingende navnet, Randers. Der Sejer alltid har en tålmodig og mild innfallsvinkel, går Randers rett i strupen på sin mistenkte. Han legger ikke skjul på at han mistenker Riktor for noe, og reagerer på at Riktor ikke lurer på hva saken gjelder. Overraskelsen er stor for Riktor da det ikke er Arnfinn, men noe helt annet. Fortellingen tar en ny vending, som åpner opp for flere nyanser av rettferdighet, skyld og soning. Riktor befinner seg en situasjon der han er siktet for en illgjerning han ikke har begått. Som leser vet vi ikke helt om vi kan tro på hans forfektelser for uskyld og rop etter rettferdighet. For vi VET jo at han er en mann uten empatiske evner, en regelrett sadist. Og ikke minst: En mann som har drept, uten å ville ta noe ansvar. Har han ikke fortjent straff, selv om den ikke er for riktig sak?

Jeg kan se i mørket driver leseren til stadig nye posisjoner i spørsmålet om skyld og straff. Og om ikke Riktor er skyldig i drapet han siktes for, må det være flere på sykehjemmet som drives av mørke krefter.

Unik forteller
Karin Fossum tegner et portrett av en meget sammensatt mann. Den fordervede Riktor er på en og samme tid skarpt observerende og totalt blind for omgivelsene. Ikke bare får vi en usedvanlig hovedperson, men i kjent Fossum-stil beveger fortellingen seg elegant på siden av vanlige krimplot. Det inngår til og med elementer som kunne vært hentet fra en av Roald Dahls krimfortellinger med kullsvart humor. Forvent deg det uventede, Karin Fossum er en unik forteller i den mangfoldige, norske krimfaunaen.

 

Ensomme Riktor er sykepleier ansatt på Løkka sykehjem, og utad virker han som en stillfarende og høflig mann. Men når ingen ser ham lugger og klyper han pasientene, og heller medisinen deres i do. Det topper seg en dag da han slår vennen, den alkoholiserte Arnfinn, i hjel med en hammer.

"Etter samtalen gikk jeg ned i bårerommet. Det var Løkkas lille kapell for de døde, med en båre, et lite bord og et lys. En duk med blonder, en bibel og et kors høyt oppe på veggen. Ofte lå det noen der, som ventet på å bli hentet av byrået, og jeg likte den spesielle følelsen, å være i selskap med døden. Studere de innsunkne øynene og de blåfargete leppene. Hendene, som raskt fikk sorte flekker, munnen som gled åpen. Jeg hadde noen ganger for moro skyld, lent meg over den døde med noen fryktelige grimaser. Tomlene inn i ørene, tungen ut av kjeften, simpelthen fordi jeg ikke greide å la være." Den ensomme Riktor har i mange år vært ansatt på Løkkas sykehjem. Tilsynelatende en vanlig mann, stillfarende og høflig. Men når sjansen byr seg, lugger han pasientene i håret og heller medisinen deres i do; han er sykepleieren fra helvete. Riktor blir venn med den sterkt alkoholiserte Arnfinn, men en dag ser han Arnfinn forsyne seg av lommeboken sin, og slår ham resolutt i hjel med en hammer. Romanen skildrer en mann som uten skrupler følger sine laveste instinkter, en mann som føler seg ufeilbarlig. Hans vei fra hovmod til stor fornedrelse viser Fossums styrke som krimforfatter; et litterært språk kombinert med stor psykologisk innsikt.