Tordis hadde så forferdelig lyst på røyk. Hun kunne ikke ringe etter taxi. Mobilen var gjemt bort for å unngå å sende pinlige SMS-er i fylla. I stedet satte hun seg bak rattet og kjørte - i fylla. En måned senere går hun inn porten til Sandefjord fengsel. 30 dager bak murene med tolv andre kvinner. Sånn kan det gå.
Trygdesvindlere og barnemishandlere
"Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler," hevdet Fjodor Dostojevskij. I Sandefjord fengsel strikker de lommetøfler, syr klypeforklær og lærer hvordan bord skal dekkes. Trygdesvindlerne, barnemishandlerne, dophuene og fyllekjørerne. Håpløse barndomshistorier, vold og mishandling, skam og skuffede familier. 13 ulike kvinner, slett ikke uten sjarm, definitivt med kjeftamentet i orden og med det til felles at de for lengst har definert seg ut av samfunnet. Det gode samfunnet.
Gjemmer seg i kottet
Bortsett fra Tordis da, som besteborgerligheten med nødvendighet tyter ut av. En skrivende kvinne bak lås og slå. En dramatiker med nystrøken rosa skjorte og mer enn "Se og Hør-kjennskap" til landets kjendiser. Men hun driver verken med namedropping eller avsløring av intellektuell kapasitet i Sandefjord. Gud forby. Tordis har nese for trøbbel og ligger lavt. Hun får dobbeltrom med narkomane Ket. Gjemmer seg i vaskekottet når det blir for mye. Rykker stadig fram i køen mot enerommet som blir hennes så snart hun har sittet lenge nok inne. Er tilpasningsdyktig til det selvutslettende. Her er det om å gjøre å late som. Begynne å røyke og prøve å være en av dem.
Dukkeklær og lommetøfler
Egentlig skulle hun gjerne sett det annerledes. Hun skulle gjerne framstått som like gæern og skakkjørt som Marita og de andre amfetamin-forelskede. Tross alt har hun også et fargerikt liv og bøtter av vin å vise fram. Men det er farlig å ljuge på seg noe. Hun er dessverre skikkelig, og det synes. En hardt arbeidende angrende synder. Så snart hun knekker koden på systua er hun i frenetisk produksjon av dukkeklær og høner. Hun sykler på ergometersykkel, bruker romaskin, skriver på pc-en i systua etter arbeidstid, for så å strikke lommetøfler i sofaen med de andre på kvelden.
Å bli satt under administrasjon får Tordis til å minnes barneskolens dager. Den flinkeste jenta i klassen adlyder, neier for fengselsbetjenten og begår ikke andre rampestreker enn hemmelig å signere tøfler med: fangenr 3210, Tordis.
Samler historier
Hun har lovet å skrive lange brev til venninnene, men det er ikke et sted for brevskriving Tordis er kommet til. I stedet samler hun på historiene. Hun spør sine fengelsesvenninner ut om dopavhengighetens opprinnelse og rusens virkning. Suger til seg deres kjærlighetshistorier, særlig dem som kan tjene til inspirasjon for kvinner rundt 50, fri som hun er for både kjæreste og kjærlighetssorg. Stoff som dette kan det bli romaner av.
Selvbiografisk
Vigdis Hjorth satt selv inne i Sandefjord fengsel. Tett opp til selvbiografien byr hun leseren på egne erfaringer, raust og humoristisk, skamfullt og sårt. Og skarpt iakttakende gir hun oss sitt svar på det vesentlige spørsmålet i kriminalpolitikken: "Virker det? Virker straffen?" Jeg tror neppe du etter denne romanen fester mye lit til en kriminalomsorg som tror at strikking av lommetøfler bidrar til å gjøre dophuer rusfrie eller at trygdesvindlerne finner ny erkjennelse i maskene. Det er ikke det at Tordis ikke skammer seg og erkjenner både skyld og rettferdigheten i straffen. Men det er ikke ønsket om et annerledes liv som vokser fram i Sandefjord. Nei, hun drømmer om en iskald pils på Hotel Atlantic klokken 9 den morgenen hun slipper ut! Og slik er det for resten av hennes medfanger også, bare litt drøyere - den første amfetamindosen, det neste brekket.
Å bli stilt til ansvar for sine handlinger er ikke så ofte ellers synonymt med å bli fratatt ansvar for eget liv. I fengsel derimot er det slik. "Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler."
Lydboka er lest inn av Ingrid Vollan.