Hans historier om et liv under åpen himmel bobler over av burlesk humor og språklig overskudd. Her er underfundige historier om tindebestigning, som jo er den edleste form for friluftsliv. Ifølge Zapffe var dette en sport som forholdt seg "til anden sport som champagne til bokøl". I historien "Tindebestigere" treffer jeg-personen en fjellklatrer, og tennisrekkerten må vike for tauverk, bolter og karabiner. Her skulle man bli en ekte mann, selv om man måtte møte avgrunnen ansikt til ansikt.

Her er både historien om far som tar familien med på laksefiske, men som er så hardt angrepet av dovenskapen at det blir lite fisking, og historien om utprøvning av skismørning kokt av diverse uvanlige ingredienser: Meierismør, litt honning og en halv globoid fullendte resepten. At hjemmelaget ikke alltid er best, demonstreres da skiene nærmest må hogges løs fra underlaget etter påsmurning av koket. Deretter følger en skitur av det uvanlige slaget ...

En sovepose er en kunstig pels
En av undertegnedes favoritter er Zapffes beskrivelse av soveposens fortreffelighet og ulike beskaffenheter. Teksten er et godt eksempel på hans viltre humor og språklige eleganse: "En sovepose er en kunstig pels, som mennesket kryper ind i når det skal sove i et ellers død- eller snuebringende klima." Zapffe var ikke akkurat opptatt av utstyr, men har likevel tanker om alle mulige varianter av denne praktiske tingen: "Der findes hætteposer som trækker i halsen og klaffe-poser med dobbelt knappesystem som tar ind koldluft og rimer invendig i de vakreste mønstre. Og det er med poser som med diktere: når de har rimet en stund så får de til slutt en tanke. Så har man glidelåsposer hvor et hængende hår kan stenge en inde eller ute eftersom man ønsker det motsatte, for glidelåsen har sitt navn av det, at den glir når den skal låse og låser når den skal gli. Og så er det poser til å lukke helt sammen som en kiste, - de mest økonomiske m.h.t luftforbruk. Endelig er der tomands-poser hvor man billig kan skaffe sig en lungebetænnelse på halsen, hvis man ikke er siamesisk sammenvokset. Dessuten er det tre ting en mand vil ha for seg selv, og den tredie er soveposen." Hans illustrasjoner av soveposer er et studium for seg, her er varianter for alle kroppsfasonger og behov, for eksempel en ærmepose med åndelur og rom til varm stein ...

Zapffe og Næss
Zapffe dyrket både filosofien og naturen, akkurat som Arne Næss. De to beundret hverandre og hadde et langt vennskap, dog avbrutt av pauser. I historien som har gitt boka navn, møter vi filosofen Dr. Vimpelodden, dvs Arne Næss. Vimpelodden beskrives i mange syrlige ordelag, blant annet som ledende rottemetafilur i pessikolåmernes amatografgruppe. Teksten syder av besk ironi og en smule misunnelse. Vimpelodden hadde tross alt greid å bygge en hytte, kalt Nirwana (dvs Tvergastein), på fjellet, langt unna folk: "Når det blåste sterkt fra øst og hele byggverket svaiet, gråt gjestene: Og når vi selv ikke hadde gråten i halsen, så var det fordi hjertet satt der i forveien." Zapffe likte seg nok godt på hytta til Næss, selv om han tydeligvis elsket å påpeke alle mangler og den uveisomme beliggenheten. Det var en marsj på fem timer for å komme fram, selv om Vimpelodden kunne skryte av å bruke 2 timer og 59 minutter på skareføre i strømpelesten ...

Zapffe som naturverner og filosof
Zapffe ønsket at fjellet skulle være intakt, uten inngrep fra mennesker. Selv ikke turistforeningens røde T-er hørte hjemme. "Et fjeldparti med skilt er noget helt andet end et fjeldparti uten skilt." Rasering av natur var landssvik. Hans meninger kommer til uttrykk i flere av bokas historier, som "Farvel Norge" og "Avskjed med Gausta" der han serverer noen salver i karakteristisk stil: "Fjellet skal ikke tilrettelegges for mennesker, men mennesket er velkommen i fjellet. Det skal bare ikke etterlate seg spor." Zapffe hadde en posisjon innen økofilosofi og såkalt dypøkologi, et begrep som ble lansert av Arne Næss og som enkelt sagt er erkjennelsen av at alt i naturen har en verdi, og at mennesket er en del av det hele. Zapffe var opptatt av at livet i fjellheimen skulle være enkelt, men rikt. Når han skuet utover landskapet var han taus. Dette var ikke stunden for snakksalighet, men heller ettertanke. Han var dypest sett en mann preget av stort alvor, men hans tekster er elleville og bobler av vittigheter.

Barske glæder er en lesefest av de sjeldne, gjennomsyret av kjærlighet til natur, frihet og glæde.