Engelen i Groznyj

Åsne Seierstad er tilbake med ny bok - De krenkede - og jeg vil våge påstanden at dette er hennes beste og vesentligste bok til nå.

Presentert av Erik Fosnes Hansen

De krenkede er ikke bare en journalistisk bragd, men også en viktig og rystende skildring av en krig og et konfliktområde vi liksom hele tiden glemmer. Ikke minst er den en rørende fortelling om denne krigens enkeltmennesker. Ikke bare på vondt - men også på godt.

Dro til krigen
Det var en tid da nær sagt hele Norge var bekymret for Åsne Seierstads sikkerhet i Bagdad. Skulle hun dra eller bli værende? Ingen kunne forstå at hun ikke kom seg med siste bussen ut, mens amerikanerne nærmet seg byen. Hvordan var hun egentlig skrudd sammen, som journalist og som menneske? Ja, som kvinne? Hvordan turde hun? Etter å ha lest De krenkede forstår man kanskje litt mer av det. Åsne Seierstad hadde vært ute en vinternatt før.

Da hun er 24 år gammel student og frilansreporter i Moskva, i 1994, mens hun sender små og store artikler om livet i det post-sovjetiske Russland til Arbeiderbladet i Oslo, bryter krigen i Tsjetsjenia løs, og redaksjonen hjemme begynner å forlange stoff av henne. Om en krig ingen forstår, og om et fjernt område i Kaukasus som nesten ingen vet noe særlig om. Den unge journalisten måtte i alle fall slå opp på kartet, og hun lærte seg å stave Tsje-tjse-nia. Som tiden går, og krigen utvikler seg til et blodbad, begynner en tanke å spire i henne: Kanskje man kunne dra til Tsjetsjenia? Men hvordan "drar man" til en krig?

Man haiker med et militærfly. Den gang, i den lett kaotiske tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd, gikk slikt an. Og straks etter landing befinner man seg med skuddsikker vest og hjelm i en utbombet by, uten å vite hva man gjør der, uten å vite hva man skal gjøre, hva man skal skrive om - eller for den saks skyld hvor man skal sove samme natt.

Vennlige tsjetsjenere gir henne husly og mat. Et fremmed rom, en madrass, en flakkende lampe når mørket faller på. Og så sovner den unge journalisten inn til lyden av det første bombardement hun har hørt i sitt liv. Hun vet det ikke ennå, men hun har begynt på sin virkelige, journalistiske løpebane. I månedene som følger, skal hun oppleve og se fryktelige ting. Det skal forandre henne for alltid.

Menneskene i krigen
Men krigsreporterens tilbakeblikk på denne dramatiske tiden, og på sin egen tilblivelse, er ikke denne bokens hovedanliggende. Og selv om boken også gir en kjærkommen anledning til å sette seg nærmere inn i dette konfliktfylte områdets historie, gammel og ny, er det heller ikke det viktigste. Den handler om menneskene i krigen. Hvordan krigen påvirker soldater og sivile, på begge sider. Fremfor alt handler den om Groznyjs barn. De som mistet hjem, foreldre, skolegang. Groznyj ble etter hvert en by av gatebarn.

Seierstad har nylig reist tilbake til sin første slagmark, 12 år etter. Det er ikke lenger like lett å haike til Tsjetsjenia. For sterke menn er kommet til makten i Russland, og Groznyj er en (?. ) Så hun lot seg smugle inn, forkledd som  bondekone, og levde i skjul. Det er nå hun møter Hadizat - kjent som Engelen i Groznyj.

Fra skjebne til skjebne
Hadizat driver et barnehjem. Uten støtte fra myndighetene. Fra hånd til munn, fra dag til dag. Krigen gjorde at hun mistet barnet hun gikk med, og ikke kunne få flere. I stedet har hun vært mor for utallige unger som hadde mistet alt - til dels også seg selv. Og det er møtet med denne varmhjertede, men også harde kvinnen, og hennes utallige barn, som alle kaller henne Mor, som er denne bokens journalistiske mesterstykke. Her bringer Seierstad inn hva jeg vil kalle et kvinneperspektiv i sin journalistikk. Hun beveger seg fra skjebne til skjebne, nøster opp tråd etter tråd. Det er fryktelige historier. Men også med gripende glimt av håp, underlige blaff av lys i det store, kaukasiske mørket.

Og i mørket finnes den særegne form for undertrykkelse, overvåking og rå maktbruk som nesten alltid har vært en del av Russlands politiske historie. Også dette perspektivet får Seierstad tegnet for oss, så ingen lenger kan si at "dette er fjerne ting, ting skjer langt borte; det er ingen som helt forstår det".

Snart skal Norge innlede et stort oljesamarbeid med Russland i Barentshavet. Også i Kaukasus er det gass- og oljeinteresser. Vi bør forstå oss bedre på den verden vi er en del av. De krenkede er en journalistisk bragd, fordi den hjelper oss til nettopp det.